Om døgnrytme og sånn

Noen mennesker som er A-mennesker sier at de misunner oss B-mennesker som klarer å holde oss våkne til langt på natt og ikke minst sove lenge for å "sove ut". A-mennesker har nemlig en tendens til å våkne tidlig uansett når de la seg for å sove (de blir jo trøtte veldig tidlig også... jeg tipper det er av samme grunn - at de våkner tidlig).

Som det utpregede B-mennesket jeg er har jeg null problem med å være våken når klokka er halv to på natta, filosofere litt og skrive en blogg. Å stå opp kl 7 er derimot noe utenkelig og drastisk som ikke bør skje for ofte dersom humøret mitt skal være noenlunde stabilt. Det å stå opp om morgenen tror jeg havner på topp 10-lista over ting jeg ikke liker. Kalde morgener, alt-for-tidlige-morgener, slitsomme morgener og morgener der man forsover seg er eksempler på mindre hyggelige morgentimer.

Men jeg må jo påpeke at noen morgener kan være bra også. Å våkne til nytraktet kaffe eller nystekt brød og at noen lager frokost til deg er absolutt en BRA morgen. Eller om man våkner forholdsvis tidlig (les kl 9) og er uthvilt og absolutt klar for å begynne å lese pensum (skjer sjelden, men jeg tror jeg husker at det har skjedd en gang... eller så var det en drøm).

Hvis morgenen i morgen ikke skal bli überfæl, tror jeg det er på tide å sove nå. Til og med B-mennesker må prøve å tilpasse seg A-menneskenes samfunn. Det irriterer meg at hele samfunnet vårt er lagt opp til A-menneskenes døgnrytme. Kanskje jeg også skal prøve å tilegne meg den døgnrytmen.

Eller kanskje ikke.